Skihistorie

Ski er et viktig element i norsk kulturhistorie. Før i tiden var skiene en nødvendighet, men i dag forbinder vi dem først og fremst med lek og moro, turer og sport. Her presenterer Skimuseet noen viktige trekk av vår skihistorie. Vi gir deg også litteraturtips til videre lesning.

	Den eldste historien Ordet ”ski” kommer av det gammelnorske ordet skið, og betyr et kløyvd trestykke. Vi har brukt ski i 6000 år. Fra de eldste tider fram til 1850 – 60 –årene var ski en nyttegjenstand knyttet til jakt, fangst, transport og kommunikasjon.

	Helleristninger Bølamannen ble funnet ved Steinkjer i Nord-Trøndelag ved en tilfeldighet i 2001. Helleristningen viser tydelig et menneske på ski med én stav i hånden. Dette er vår tidligste dokumentasjon på ski i Norge. Fra før kjente vi ”Rødøymannen” i Alstahaug kommune i Nordland. Feltet hvor denne ristningen befinner seg består av i alt ti figurer, men bare Rødøymannen og en ufullstendig ristning viser en mann på ski. Disse ristningene ble oppdaget i 1933 av arkeolog Guttorm Gjessing. "Rødøymannen" var forbildet til de offisielle piktogrammene til De XVII. Olympiske Vinterleker på Lillehammer i 1994. Blant de mange tusen ristninger, er en skiløper i reneste skiskøytings-teknikk. Helleristningene i Alta står på UNESCOs World Heritage List. Disse ristningene er 4-5000 år gamle.

	Myrenes hemmelighet Det er funnet over 200 funn av forhistoriske ski. Alle er funnet i Norge, Sverige, Finland eller Russland. Nesten alle funnene er gjort tilfeldig i myrområder. Verdens eldste ski er funnet i Russland, og de er ca 8000 år gammel. Men den eldste skien som er funnet i Norge er ”Drevjaskia”, og er 5200 år gammel.

	Hvordan vet vi hvor gamle skiene er? For å datere skiene bruker man radiologisk datering, også kalt 14C-metoden. Denne metoden er unik til datering av organisk materiale. Skifunnene i Norge er datert ved Dateringslaboratoriet i Trondheim.Tidligere var pollenanalyser den mest brukte metoden for å datere ski. Denne metoden har vist seg å være unøyaktig. Øvrebøskien fra Vest-Agder ble i mange år regnet som Norges eldste ski. 14C-metoden har vist at den er fra 1500-tallet.

	Ski i mytologi og sagaer I norrøn mytologi finner vi fortellinger om skiløping og jakt. I heltekvadene i den eldre Edda blir guden Ull beskrevet som vakker, krigersk og han overgikk alle når det gjaldt å bruke ski, pil og bue. Skade er den flinkeste skiløperen i den norrøne gudeverdenen. Skade var jotunkvinne som ble gift med æsen Njord. Flere norrøne kilder omtaler henne blant annet som ondurdis: skigudinne. Fra middelalderen dukker skiene opp i mange skriftlige kilder. Snorre forteller om at både Olav Tryggvason og Einar Tambarskjelve var dyktige skiløpere, og skiløpere dukker opp flere steder i Heimskringla. Det var borgerkrig i Norge i begynnelsen av 1200-tallet. Birkebeinere og baglere kjempet mot hverandre. I år 1206 måtte den to år gamle kongesønnen Håkon Håkonsson bringes i sikkerhet. De ”to menn som var mest skiføre” av birkebeinerne het Torstein Skjelva og Skjervald Skrukka. De brakte kongssønnen over fjellet mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen. Birkebeinerrennet arrangeres hvert år, inspirert av denne historien. Det er et turrenn på 54 kilometer som går mellom Rena og Lillehammer, hvor alle deltagere må bære en sekk på 3,5 kilo. Sekken symboliserer kongssønnen Håkon Håkonsson.

	Skityper og -bruk Skiene var nødvendige redskaper i det gamle bondesamfunnet. Høye fjell, dype fjorder og store vidder ga naturlige hindringer for kommunikasjon vinterstid. Skiene ble derfor et viktig redskap til å opprettholde kontakten mellom folk. Minst like viktig var ski som hjelpemidler til jakt og fangst. Rundt om i landet finner vi forskjellige skityper, siden terreng- og føreforhold varierer. Det samme gjelder tilgangen på godt virke til skimaking, og forskjellige bruksområder. Grovt sagt kan vi skille mellom skogsski og fjellski. I lavlandet og skogsbygdene finner vi en bred - særlig foran - kort ski beregnet på løs og dyp snø. Den var lett å svinge med i ulendt terreng. Oversiden var flat og undersiden ofte uten rand.I åpent, flatt terreng og på fjellviddene dannes fonner av hardpakket snø. Skiene her var lengre, smalere, avstivet med rygg og med større rand for å gi bedre styring over skavlene.Det var vanlig at gården hadde flere ski av forskjellig lengde og form til forskjellig bruk. Blant annet kunne spesielt forseggjorte og dekorerte ski (kalt kirkeskiene) brukes i spesielle anledninger.




	Friluftsliv og sport Etter middelalderen forsvinner ski fra kildene. Men lange vintre og naturforhold tilsier at skiene ble brukt som før. Fra 1700-tallet er det den militære skihistorien som er bevart i kildene, men først fra midten av 1800-tallet får vi et virkelig skille i skihistorien.

	Militære på ski Fra 1700-tallet er det den militære skihistorien som tar over i de skriftlige kildene. Denne grenen av skihistorien er både en "missing" link og en viktig forløper for ski som konkurranseidrett. Allerede i middelalderen er det skriftlige kilder som forteller at ski ble brukt av de kjempende parter. En beretning fra Gyldenløvefeiden (1676-79) forteller om soldater med ski og ”fyrrør”, dvs geværer, som med stor dyktighet kunne løpe mellom åtte og ti mil om dagen. Det ble også beordret organisering av skisoldater i forbindelse med den svenske kongen Karl 12.s fremstøt i 1716 og 1718. Først i 1747 ble det etablert faste militære skiløperkompanier i Sør- og Midt-Norge. Skisoldatene var en viktig del av det norske forsvaret frem til unionen med Sverige i 1814. Den militære skiløpingen fikk stor betydning for de unge guttene rundt på bygdene. Alt i 1767 ble det gjennomført skikonkurranser med pengepremier. Dette var et viktig ledd i rekrutteringen. Foruten premiene fulgte det ære med seier. Det var skiferdighetene som avgjorde om man ble opptatt som skiløpersoldat. De som ble innkalt til tjeneste, måtte bringe med seg sine egne ski til øvelsene. Det var mange ulike skityper, men mest vanlig var langski og andor (kortski) fra Østerdalen. Skisoldatene gjorde forskjellige øvelser, blant annet å skyte mens de stod utfor en bakke, mot et bestemt mål. Det fortelles også om hopp på ski.Det ble etter hvert behov for skriftlige retningslinjer. Det første skiløperreglement i verden er fra 1733. Kompaniene ble oppløst i 1826. Det var en av grunnene til at skiløping gikk tilbake mange steder.

		Fritid Fra midten av 1800-tallet går det et skille i skihistorien. Det begynte i byene hvor industrivekst og teknologisk utvikling ga mer fritid. Vi fikk et nytt syn på naturen, det var det romantiske natursynet som nådde Norge. Marka ble fra nå av brukt til rekreasjon og friluftsliv. I første rekke gjaldt dette for borgerskapet. Særlig skjøt det fart fra 1880-90 –årene. Skiløping ble en ren motesak i Kristiania. I 1898 åpnet Holmenkollbanen. Den ble sporet fra det urbane livet ut til villmarka. I denne perioden dukket det opp skiklubber, skihytter og skikonkurranser. Folk fra lavere sosiale lag fulgte etter hvert som også de fikk mer fritid. Ski som massefenomen kan gjerne knyttes sammen med utvikling av velferdssamfunnet.

		Skituren til fjells Åpningen av Bergensbanen i 1909 fikk stor betydning for fjellskiløping.I 1880- årene vokste interessen for å gå på ski i fjellet. Personer som Henrik Angell, Fridtjof Nansen, Thomas Heftye, Laurentius Urdahl og Karl Roll var pionerer, og oppfordret folk til å komme seg til fjells. Deres beskrivelser i avisene om viddas vakre, men lunefulle sider ga stadig flere lyst til å oppleve høyfjellet. I begynnelsen av 1890 – årene holdt de flere møter for å gi førstegangs fjellskiløpere råd om utstyr, klær og smørning. Stadig flere dro til fjells. Det skapte et behov for overnattingssteder. Rundt århundreskiftet fikk Skiforeningen åpnet enkelte hytter i Jotunheimen til jul og påske. Den norske Turistforening åpnet sin første hytte i 1907. Mange flere ble bygget, og snart kunne man gå fra hytte til hytte både sommer og vinter.

		Den moderne skisports vugge? Det har lenge vært hevdet at den moderne skisports vugge stod i Morgedal i Telemark. Nyere skihistorikere ser også at andre steder i landet er like verdige og egnede til å kunne smykke seg med denne tittelen. Det er vel heller riktig å si at hele landet er den moderne skisports vugge. Samtidig er det ingen tvil om at telemarkingene med Sondre Norheim (1825-1897) i spissen var meget dyktige skiløpere. Sondre, fra husmannsplassen Øverbø i Morgedal, deltok og vant i rennet på Iversløkken ved Gamle Aker kirke i Kristiania i 1868. Han var da nesten 43 år gammel, og hadde gått mesteparten av veien fra Telemark til hovedstaden på ski før han satte utfor hoppbakken. Alle måtte trene og øve for å bli gode skiløpere. I Morgedal møttes unge og gamle om søndagene for å ha det moro. "Moroløyping" er et begrep som kommer herfra. De dyktigste hoppet også over låvetakene. Når konkurransene i Kristiania var over, ble enkelte Morgedøler igjen i byen for å lære byborgerne ulike svingteknikker som Telemark- og Kristiania-sving.

		Skidisiplinene Det aller første sivile skirennet ble arrangert i Tromsø i 1843. Her ble det sendt ut en ”innbydelse til veddeløb paa ski”. Dette var et langrenn på rundt førti minutter. Det første sivile hopprennet ble arrangert i Trysil i 1862. Etter hvert dukket det opp skikonkurranser over hele landet.

		Hopp - fra opptrekk-stil til V-stil Hvordan begynte hopping på ski ? Ingen kan gi et helt nøyaktig svar. Vi kjenner heller ikke til når det første skihopp ble utført. Naturlig nok har begynnelsen vært at skiløpere i utforkjøring plutselig har passert ujevnheter i terrenget og derved har fått seg en ufrivillig luftseilas. Både på Iversløkken i 1860-årene og senere i Husebybakken, (Holmenkollbakkens forløper) ble måten man hoppet på kalt opptrekk-stil. Hopperne trakk opp bena både én og to ganger i luften. Enkelte var så dyktige at de under et hopp på 20-25 meter presterte tre opptrekk.

		En ny stilutvikling kom i midten av 1880-årene. Noen av hopperne fra Telemark begynte å stå rake i luften - rette som lys - og med rolige, elegante armslag. I nedslaget skjøv de den ene foten noe foran den andre og fjæret ledig og lett for å møte unnarennet på en stø og stilig måte. Det er derfor naturlig at disse to nye stildetaljene har benevnelsene telemark-stil og telemark-nedslag.

		Etter hvert ble bakkene større. Farten i tilløpet, og dermed også i luften, økte og resulterte i et kraftig luftpress mot kroppen gjennom svevet. Hopperne måtte legge seg forover for å balansere luftmotstanden. Den aerodynamiske stilen ble først lansert av Jacob Tullin Thams og Narve Bonna i 1920-årene. De gjorde en liten knekk i hoften og strakte armene bakover.Ti år senere "knakk" Birger Ruud enda mer sammen og førte armene bakover. Han var en trendsetter og glimrende eksponent for Kongsberg-knekken både hjemme og ute.

		Rundt midten av 1950-årene kom en ny stil - finnestilen. Antti Hyvärinen, OL-mester i Cortina i 1956, la armene bakover og lente seg dristig fremover i svevet. En ny variant ble innført av østtyskeren Helmut Recknagel, som ble olympisk mester i Squaw Valley i 1960. Han strakk armene rett fremover. Bjørn Wirkola var, i likhet med Toralf Engan, en stor stilhopper, som nærmest perfeksjonerte finnestilen med armene inntil kroppen og jevn skiføring. Per Bergerud huskes også for sitt perfekte telemark-nedslag. Hver gang stilendringene kommer, står meningene i kø. Det gjaldt ikke minst når svensken Jan Boklöv innførte V-stilen på slutten av 1980-tallet. I våre dager er denne stilen enerådende.

		Alpin skisport Alpin skisport slo igjennom som egen disiplin i Alpelandene. Engelskmannen Sir Arnoll Lunn utviklet den moderne slalåm. I 1922 introduserte han nye regler, og staur (bambusstokker) utgjorde parvise porter som skulle passeres. 1924 ble det første internasjonale moderne slalåmrennet arrangert i Mürren i Sveits. Men ordet slalåm oppsto ikke i Alpelandene. Ordet kommer fra Telemark. Første stavelse sla betyr skråning, bakke og låm er sporet nedover denne. Slalåm var et bakkerenn med innlagte naturlige vanskeligheter, svinger, hopp osv. De første slalåm- konkurranser i Norge med kunstig oppsatte porter ble arrangert på i 1929 og det første utforrennet gikk av stabelen i 1933. Den samme spesialisering som fant sted innen langrenn og hopp kom også innen alpin skisport. Denne grenen er delt i følgende disipliner: Slalåm, storslalåm, super G og utfor. Det kreves helt forskjellig teknikk og utstyr til hver av dem.Fridtjof Nansen hadde brukt metall under skiene på Grønlandsferden i 1888. De første patenter på metall under skiene ble tatt av østerrikeren Rudolf Lettner i 1927 og metall langs sidene (stålkanter) av Marius Eriksen i 1933.

		Skiskyting Ski og skyting hørte naturlig sammen under jakt. Det norske forsvaret så også nytten av at soldatene hadde gode ferdigheter i både ski og skyting, og arrangerte konkurranser. Dette er forløperne til disiplinen skiskyting. Da Centralforeningen for Legemsøvelser og Vaabenbrug ble stiftet i 1861, ble det lagt stor vekt på å utvikle både ski – og skyteferdighetene i skytterlagene. I 1912 arrangerte Kristiania Skytterlag et langrenn kombinert med skyting i Nittedal. Langrennet var 12 kilometer langt, og løperne skulle skyte på en distanse på 100 meter. Militære patruljeløp på ski kom med på programmet i de olympiske vinterleker i Chamonix i 1924 og St Moritz i 1928. Soldatene skjøt ikke, de bar kun skytevåpnene på ryggen. Under FIS-rennet i Oslo i 1930 var imidlertid skyting en del av konkurransen, Kobberhaugtjern. I 1915 arrangerte Skiforeningen militært langrenn over 30 kilometer. Klassene var delt inn for offiserer, underoffiserer, korporaler og menige. I slike renn måtte løperne bære oppakninger på opptil 11 kilo i tillegg til skytevåpenet. I 1950 ble disiplinen skiskyting tatt opp på både det norske og det internasjonale vinterprogrammet. Det første verdensmesterskapet ble holdt i Østerrike i 1958, og siden de olympiske vinterleker i Squaw Valley, har disiplinen vært med som en olympisk øvelse. Ole Einar Bjørndalen er en av tidenes beste skiskyttere.




		Produksjon I midten av 1880-årene ble maskiner tatt i bruk og skifabrikker dukket opp. I Norge var det på det meste rundt 70 skifabrikker.

		Skimakingen I gamle dager laget man skiene sine selv på gårdene. Enkelte bygdehåndverkere spesialiserte seg på å lage ski, og skimakerverksteder oppstod. Bjørk var det vanligste virket til skimaking i Nord-Norge og furu i Sør-Norge. Gode ski krevde gode materialer. Skimakerne stilte krav til at treet var rettvokst, så kvistfritt som mulig og at det var lett å bearbeide. Emnene burde tørkes over lengre tid, fra ett til flere år, før man kunne lage ski av dem

		Skifabrikker Rustad skifabrikk på Fåberg i Oppland regnes for å være verdens eldste, grunnlagt i 1872.I 1880-årene forsøkte man å få skimakerne til å lage bedre ski. Det ble arrangert skiutstillinger, og skimakere fra hele landet ble invitert til å sende inn sine ski for å få dem vurdert av dommere i Kristiania. Resultatet var at man fikk mer "normaliserte" skityper, og særlig ble Fritz Huitfeldts Telemarkstype fra 1896 den modellen mange fulgte. Med mer tid til friluftsliv, sport og idrett bidro dette til stor etterspørsel og spredning av denne skitypen. Den ble et forbilde for fabrikkproduserte ski. Skiene var i helved, selv om det var blitt limt ski siden 1890-årene med vekslende hell. I 1933 tok Peter Østby i Oslo patent på limte ski, Splitkein – et patent han hadde kjøpt av Bjørn Ullevoldsæter fra Nittedal. De ble svært populære. Resultatet ble at også andre ville produsere limte ski. Antall skifabrikker økte igjen kraftig. På slutten av 1930-årene var det ca. 80 skifabrikker i Norge. Under 2. verdenskrig tvang tyskerne norske skifabrikker til å lage store mengder ski. På slutten av 1940-årene var det litt over 60 norske skiprodusenter av en viss størrelse. Fra da av sank antallet jevnt. På slutten av 1960-tallet var det ca. 15 stykker igjen. Økt internasjonal konkurranse og stigende kostnader i Norge var den viktigste årsaken. I dag er det bare tre skifabrikker igjen : Madshus, som eies av det amerikanske K2, er ledende i verden på racing langrennski. Åsnes Ski har spesialisert seg på fjell- og barneski. Rønning skifabrikk har alltid laget tur- og fjell-ski av tre.

		En revolusjon Såle av kunststoff kom i 1950-årene, først på alpin- og hoppski. Utviklingen av langrennsski av glassfiber begynte i Norge i midten av 1950-årene, men de mellom-europeiske skifabrikkene tok snart opp konkurransen og ble de største leverandørene i 1970-årene.Verdensmesterskapet i Falun i Sverige i 1974 er betegnet som "glassfiberrevolusjonen". Alle gullmedaljer ble vunnet av langrennsløpere på kunststoff ski, bortsett fra en. Nordmannen Magne Myrmo ble i dette mesterskapet historiens siste verdensmester på treski, hvor han med sine Landsem-ski vant 15 km med hårfine 91/100 sekund. Treskienes epoke var over. I 1980 ble "dobbelboks"-teknologien patentert. I dobbelboksskiene er det en lett skumkjerne som omsluttes av to glassfiberarmerte bokser. Det er utviklet mange modeller av kunststoffski etter ulike oppbyggingsprinsipper. Svartsåle (karbon) er forlengst et anerkjent belegg under skiene.

		Skismøring I mildvær blir skiene våte. Snøen fester seg til dem, og de kladder. For å hindre dette ble skiene i gamle dager smurt med tjære og deretter "tørket" i solen eller "brent inn" over svak varme. Harpiks, kvae, bek og talg, ble også brukt. enkelte ganger ble også sålen gnidd inn med ister, smør, ost, sild og salt.Skinn under skiene gjorde at det ikke glapp når man gikk oppover. Skinnene kunne være fra reinsdyr, elg eller sel og ble feste slik at hårene lå bakover. Økt interesse for skibruk i slutten av 1800-tallet ga grunnlag for salg og fabrikasjon av skismøring. Først ute var Thorvald Hansen som begynte produksjon av "Record Tjærevoks". Omkring 1910-12 fant enkelte frem til klistersmøringer som ga god gli utfor og samtidig hindret glipp i motbakker. I 1913 tok Peter Østby patent på klistersmøring, og i 1920- og 30-årene kom en rekke skismøringer på markedet. I 1946 ble Swix-smøringen lansert i Norge. Det var den første skismøringen med høymolekylære, syntetiske råmaterialer. I 1974 skapte polyethylen-skisåler ny smøringsteknikk i langrenn - glivoks på for- og bakskien og festesmøring på midten. Blå, grønn og rød Swix (3-farveideen) ble meget populære skismøringer til vanlig turgåing i 1970-årene. De skismøringer som kom på markedet rundt midten av 1980-årene var basert på fluor-forbindelser. CERA F er verdens dyreste skismøring og produseres i en svært begrenset mengde. Den blir fortrinnsvis brukt i konkurransesammenheng.




		Polar skihistorie Skiene har spilt en betydelig rolle i flere norske polare ekspedisjoner. Roald Amundsen uttrykker det slik i opptegnelsene etter at Sydpolen var nådd: "Jeg tør si, at vi elsket vore ski. Ti vi saa ved saa uendelig mange anledninger, hvor hjelpesløse vi vilde været dem foruten"

		På ski over Grønland i 1888 Fridtjof Nansens ekspedisjon over Grønland var den første norske polarferden, og ble viktig for alle senere ekspedisjoner. På denne tiden var ennå ikke Grønlands indre utforsket vitenskapelig, og flere mente at man ville finne oaser der. Nansen og hans mannskap motbeviste dette vitenskapelig med denne ferden.Ekspedisjonen besto av seks menn: Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup, Kristian Kristiansen Trana, Oluf Dietrchson og samene Samuel Balto og Ole Nielsen Ravna. Nansen valgte ut alle deltagerne på grunn av deres gode skiferdigheter. Ved starten hadde de fem sleder som de trakk selv. På noen av skiene var det festet metallplater på undersiden, og et rektangulært stykke av platene var skåret ut og dekket med elgskinn. På sidene av bindingsfestet var det satt på kanter av metall. Skistavene var av bambus med isøks-formete hoder. Nansens ekspedisjon startet ved Umivik-fjorden på Grønlands østkyst den 15.august 1888, og nådde Ameralikfjorden på vestkysten den 26. september. Da hadde de gått 560 kilometer på ski over Grønland. Ved Ameralikfjorden laget de en seilduksbåt av teltets bunn. I denne rodde Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup ca. 90 km i løpet av fire dager for å komme til Godthåp. Siste skip hadde forlatt Grønland to måneder tidligere, slik at de måtte overvintre der. De kom til Norge den 30. mai 1889.Under overvintringen bodde mannskapet sammen med inuitter, og Nansen benyttet tiden til antropologiske betraktninger. Han lærte for eksempel hvordan inuittene jaktet, kledde seg, spiste, og han lærte å padle kajakk. Kunnskapen utnyttet han i sin neste ekspedisjon mot Nordpolen.Etter hjemkomsten skrev Nansen boken ”Paa ski over Grønland”, som umiddelbart ble oversatt til tysk, engelsk og fransk. Boken fikk stor betydning for fremme av skisport over store deler av Mellom-Europa. I boken lanserer Nansen skiene som Norges nasjonale idrett.

		Fram mot Nordpolen 1893-1896 Ekspedisjonen er også kalt første Fram-ferd. Nansen ønsket å gjøre oseaniske målinger i Nordpol-området og samtidig studere hvordan havstrømmen beveger seg vest. Planen var å fryse fast skuta i isen, og drive med havstrømmen nord og vestover. Til dette bygget Colin Archer polarskuta Fram – verdens sterkeste båt. Fram var helt spesielt bygget for at den skulle tåle presset fra skruisen. Nansen utrustet skuta for fem år, selv om han regnet med at ferden skulle ta bare to år. Mannskapet på tolv mann besto blant andre av Otto Sverdrup og Hjalmar Johansen. 86,14’ Fram drev lenger sør enn Nansen hadde regnet med. Derfor forlot Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen polarskuta, og brukte ski, hunder, kjelker og kajakker for å nå Nordpolen . De nådde det nordligste punktet 86 14' i april 1895. Der måtte de måtte snu på grunn av kulde, matmangel og vanskelige isforhold. Situasjonen var mange ganger kritisk. Så langt nord hadde ingen vært før dem. Derfra gikk de sydover til Franz Josefs land, hvor de overvintret. Ved en tilfeldighet møtte de en engelsk ekspedisjon og fikk bli med deres skip "Windward" tilbake til Norge. Sommeren 1990 fant en norsk-russisk ekspedisjon frem til overvintringsleiren på Franz Josefs land med tydelige rester etter Nansen og Johansens opphold.

		Sydpolen 1910-1912 Roald Amundsen var 17 år da Fridtjof Nansen kom hjem fra Grønland i 1889. Han var tilstede på bryggen da Nansen kom fra Danmark med båt og hørte jubelen som møtte ham. Han sa da til seg selv: Jeg vil også bli polarforsker. Av mange blir han karakterisert som den fremste polarfarer gjennom tidene. Amundsens ferd til Sydpolen er en av de dristigste ferder i vår tid. Suksessen kan tilskrives grundig planlegging, riktig utstyr og utholdenhet. Ekspedisjonen tilbakela ca. 3000 km på ski. Skiene var laget av hickory. Hver av de fire sledene veide ved starten ca. 400 kg. De ble trukket av 52 hunder, 13 foran hver slede. Roald Amundsen, Oscar Wisting, Sverre Hassel, Olav Bjaaland og Helmer Hanssen utgjorde laget som nådde polpunktet 14. desember 1911.Samtidig med Amundsen kjempet en britisk ekspedisjon under ledelse av kaptein Robert Falcon Scott om å komme først til polpunktet. De nådde frem til Sydpolen 17 januar,nesten fire uker etter Amundsen. Alle deltagerne på den engelske ekspedisjonen omkom på tilbaketuren.



		Les mer om skihistorie! Her har vi anbefalt noen bøker hvor du kan finne mye spennende stoff fra skihistorien: Forfatter Tittel Utgiver Alnæs, Karsten Jeg spenner mine ski. Historien om norsk skikultur Aschehoug 2007 Berg, Karin Ski i Norge Aventura forlag 1993 Bomann-Larsen, Tor Den evige sne – En skihistorie om Norge Cappelen 1993 Bø , Olav På ski gjennom historia Samlaget 1992 Christensen, Olav Skiidrett før Sondre – Vinterveien til et nasjonalt selvbilde AdNotam Gyldendal 1993 Gotaas, Thor Først i Løypa. Historien om langrenn i Norge Andresen &Butenschøn 2003 Gotaas, Thor: Skimakerne. Historien om norske ski Gyldendal 2007 Haarstad, Kjell: Skisportens oppkomst i Norge Tapir forlag 1993 Huntford, Roland To planker og en lidenskap. Skiløpingens historie Aschehoug 2006 Vorren, Ørnulv Samiske oldski. Stonglandseidet: Nordkalott forlag 1995 Vaage, Jakob og Kristensen, Tom Holmenkollen – historien og resultatene De norske Bokklubbene 1992 Vaage, Jakob: Skienes verden Hjemmenes Forlag 1979

Åpningstider Skimuseet og hopptårnet

Kontakt oss

Being There - The Ski Museum edition

Skihistorie

Skoletilbud

Skimuseets Venner

Skihistorie

Den eldste historien

Ordet ”ski” kommer av det gammelnorske ordet skið, og betyr et kløyvd trestykke. Vi har brukt ski i 6000 år. Fra de eldste tider fram til 1850 – 60 –årene var ski en nyttegjenstand knyttet til jakt, fangst, transport og kommunikasjon.

Friluftsliv og sport

Etter middelalderen forsvinner ski fra kildene. Men lange vintre og naturforhold tilsier at skiene ble brukt som før. Fra 1700-tallet er det den militære skihistorien som er bevart i kildene, men først fra midten av 1800-tallet får vi et virkelig skille i skihistorien.

Skidisiplinene

Produksjon

I midten av 1880-årene ble maskiner tatt i bruk og skifabrikker dukket opp. I Norge var det på det meste rundt 70 skifabrikker.

Polar skihistorie

Skiene har spilt en betydelig rolle i flere norske polare ekspedisjoner. Roald Amundsen uttrykker det slik i opptegnelsene etter at Sydpolen var nådd: "Jeg tør si, at vi elsket vore ski. Ti vi saa ved saa uendelig mange anledninger, hvor hjelpesløse vi vilde været dem foruten"

Les mer om skihistorie!

Her har vi anbefalt noen bøker hvor du kan finne mye spennende stoff fra skihistorien: